Nå har jeg vært og hentet råbrent keramikk hos ei venninne som har vært så snill å la meg få brenne hos henne. For en fantastisk opplevelse å åpne en ovn som er full av kun egne ting. På øverste bildet er det sovende flaggermus med menneskehender og ansikter. Egentlig skulle jeg lage en helt vanlig flaggermus, men så begynte jeg å undre meg over hvordan det ville se ut hvis den hadde menneskehender og hode. Det endte med at jeg laget 10 stk, de er ca. 30 cm lange..

Alt som er på bildene, unntatt det nederste er kun råbrent og ikke helt ferdig.

                                           Skulpturer ca. 20 cm

Jeg har gått på kurs i lengre tid, noe som har vært gøy og sosialt, MEN tingene mine måtte brennes sammen med andre sine ting, og det er forståelig, for ovnen må fylles opp før den settes i gang. En ovn bruker mye strøm, og det er uøkonomisk å brenne en halvfull ovn. En ulempe med brenne sammen med andre er at hvis de ikke har gjort jobben sin under laging av sine ting, kan keramikken eksplodere under brenning og ødelegge andre sine ting. Jeg har fått flere skulpturer som skulle på utstilling ødelagt av på grunn av dette, og det er ikke noe gøy.

                                           Skulpturer ca. 26 cm.

I en ovn med bare mine ting, er det kun min egen skyld hvis noe går i stykker. Det var bare et øre som falt av en flaggermus, og en sprekk i en skål. Det å ha så mye keramikk som er helt ferdig på en gang, gjør meg lykkelig. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk låne keramikkovnen.

                                           Skåler ca. 5 cm.

Nå skal jeg ta aliufoil/saggarfing ( vet ikke hva det heter på norsk) i vedovnen. Mer om teknikken finner du her:

http://grethenordskogart.blogg.no/1529522761_alufoilsaggarfiring__brenneteknikk_i_keramikk.html

Men først må jeg teste ut litt hvordan ulike ting reagerer i brenningen

#råbrann# #keramikk# #leire#  #skulptur#

Her er et par små skåler som er testet. Størrelse på den til venstre 6 x 5,5 cm. Den andre er 4 x 5, 5 cm.

Jeg har tideligere laget skåler der jeg brukte vanlige oppblåste ballonger som støtte for skål i keramikk. Det er en morsom måte å lage skåler på, og jeg synes fasongen blir veldig fin. Denne skålen er 16 cm.

Nå tenkte jeg skulle teste hvordan det ville fungere med små ballonger som vanligvis ble fylt med vann. Så etter en tur på lekebutikk fikk jeg tak i dem, men å blåse dem opp var umulig. Jeg startet en febrilsk leting etter en sykkelpumpe, men den var umulig å finne i garasjens store dyp. Heldigvis fant jeg en gammel pumpe som var ment til å blåse opp flytemadrasser, den funket helt flott.

Deretter laget jeg meg en slags sørpe av keramikk i omtrent samme konsistens som godt smøremykt smør. Trenger helt tørr leire i småbiter, jo mindre biter desto kortere tid tar det å lage guggen. Tilsett vann og la det stå til det slutter med å frese. Rør rundt og så er du klar. Sett de oppblåste ballongene oppned i stødige glass/beholdere hva du enn måtte ha for hånden. Smør et tykt lag med leire på. Lag streker og mønstre, men ikke for dypt. For da kan veggene bli for tynne og skålen gå i stykker under tørking. La tørke. Hos meg tok det omtrent en dag før skålene ble faste nok leiren til at jeg kunne fjerne leiren. Men det er lurt å følge med, for når de først har begynt å tørke, skjer det fort. Jeg stakk hull i ballongen rett nedfor knuten, slik at luften kan slippes forsiktig ut.

Det er ikke noen grunn til at det er vann i et par av glassene. Det er fra et maleprosjekt, og jeg trengte glassene, men de blir jo stødigere med litt vann oppi.

Så laget jeg små føtter på undersiden av skålene. Slik det går det an å brenne telys i dem uten at flaten de står på blir for varm.

Når skålene er blitt litt tørrere tilsatte jeg litt farget leire , smørkonsistens på den også, på innsiden av skålene. Så glattet (eller glittet som det heter i keramikkverdenen) jeg forsiktig med en glatt stein. Så lot jeg skålene tørke litt til før jeg glattet over igjen. Det tar litt tid og jeg må være veldig forsiktig så jeg ikke knuser skålene under prosessen. De tåler ikke så mye. Etterpå når alt er gjort, skal de tørke sakte før brenning.

Her er noen av skålene. De som er lysere i fargen, er nesten tørre og klare for brenning. Jeg er spent på resultatet, om det blir stilig med den glatte innsiden i kontrast til den røffe utsiden. Størrelsen er fra ca. 5 cm til ca. 7 cm.

#keramikk# #clay# #skåler# 

Her er et par skåler til der jeg har brukt kakesprøyte til å påføre ballongene leiren.  Størrelse 7 og 10 cm. Jeg ville ha noen mellomrom slik at lyset kunne skinne gjennom. De virker veldig skjøre ut og jeg er usikker på om de overlever brenningen. Jeg ble så nysgjerrig og måtte teste ut hvordan det ville se ut med litt lys oppi, før skålene var brent. 

En gang i juni begynte jeg på en stående skulptur. Det skulle bli en flott kvinne med en holdning som skulle vise at hun gav faen i hva folk mente om henne. 

Som vanlig ser det ganske snodig ut i starten. Noe av det som er gøy med skulptur er de rare bildene det blir av prosessen underveis.

Her har skulpturen fått litt støtte, jeg stukket en lang pinne gjennom hodet og ned til føttene. Leiren er litt bløt i starten, før den har tørket en smule.

Fortsatt bare fryd og gammen, tenker inni meg at dette kan bli så superbra.

Utholing av skulpuren, kjedelig å gjøre, men veldig gøy å ta bilder av. Så skal den settes sammen  igjen.

Her er hun satt sanmmen igjen.Nå ser det en smule spesielt ut. Jeg har stukket noen pensler med treskaft gjennom leiren i armene, da får jeg hulrom der. Og så er det greit å ha pinnene der mens jeg modellerer armene på henne, da kollapser ikke hulrommene i armene. Uthuling av skulturen må til for å unngå at den sprekker under tørking

Men så begynte jeg å bli skikkelig lei av henne. Jeg var ikke fornøyd i det hele tatt, syntes alt var galt med henne. Så jeg pakket  bort skulpturen, og glemte hele driten, som de sier på Vestlandet. Og tiden gikk...Leiren tørket for mye, og jeg la på våte filler slik at leiren skulle bli bedre å arbeide med. Midt oppi dette fikk jeg et bokillustrasjonsoppdrag. Oppdraget økte i litt mer enn forespeilt , til slutt ble det 16 illustrasjoner pluss for og bakside. Slikt tar tid. Og det var absolutt mye mer gøy å arbeide med enn den hersens skulpturen. Så jeg pakket henne godt inn i flere poser sammen med fuktige filler og det hele...og glemte henne igjen.

En dag i oktober oppdaget jeg at skulpturen hadde veltet, og falt fra hverandre. Jeg hadde tydeligvis ikke gjort god nok jobb da jeg satte henne sammen etter utholingen. Da ble jeg så sur at jeg stappet hele skiten inni en pose sammen med en stor fuktig svamp. Leiren kunne sikkert omformes til til noe som var mye mer gøy å lage.  Og så glemte jeg henne ut i atter en gang, for nå hadde jeg møtt veggen når det gjaldt denne skulpturen. Jeg var så inderlig lei av den at jeg nesten ikke orket synet av den.

#kunst# #keramikk# skulptur# #art# #sculpture# #clay# #ceramics#

Men så etter en måneds tid tenkte jeg på skulpturen igjen, og var litt usikker på hvor jeg hadde gjort av den. Etter litt leting fant jeg den. Nå har jeg nok ferdig formede og nesten tørre skulpturer til å fylle opp en hel ovn. Hvis jeg skulle lage den stående skulpturen slik som planlagt, ville det ta fryktelig lang tid å vente på at den skal bli tørr nok til brennes. Og vente lenge var jeg ikke innstilt på å gjøre, heller ikke å begynne på an igjen. Så jeg kuttet delene på langs, satte sammen det jeg ville beholde, og laget et par veggskulpturer av delene. Jeg ble mye mer fornøyd. Så nå har også skulpturen møtt veggen. Dessuten tar det mye kortere tid å tørke disse. Og jeg må innrømme at det gav meg en stor glede å skjære noe som jeg ikke er fornøyd med i to.  

Jeg elsker å arbeide med skulptur i keramikk. Akkurat nå er det tre gravide damer som lages. For å være helt sikker på at minst en skulptur overlever prosessen lager jeg søstre. Noe jeg har lært er at det er ikke så lurt å lage for mange på en gang, jeg har en tendens til glemme dem ut. Så tre stk. er akkurat nok. Skulpturlaging tar tid, og det ser ganske snodig ut i starten, men jeg vet at det blir bedre etterhvert. Når leiren ikke er så veldig tørr, lager jeg den grunnleggende formen.

Her er starten. Disse skal bli stående skulpturer. Akkurat nå er de bare 10 cm.

Her er de blitt 28 cm og skal tørke litt før jeg tar mer detaljarbeid. Når leiren er for våt er det lett å dra ting ut av fasong. Skulpturene er holet ut, det må gjøres, slik at de ikke sprekker under tørking.

Her har jeg gjort litt mer, nå skal de tørke litt til før jeg fikser litt på hendene deres.

#leire# #skulptur# #keramikk# #kunst#

Planen med disse damene etter førstegangsbrenning er en slags røykbrenning, vet ikke hva det heter på norsk. På engelsk kalles det alufoil saggarfiring. Det gir veldig uforutsigbare resultater, så derfor har jeg lagt på et tynt og ikke helt dekkende lag med lillafarget leire på kjolene deres for være sikker på at jeg får noe farge. 

Nå skal de hvile litt til før jeg tar siste finpuss på dem. Det er greit med et par dagers pause, i tilfelle det er ting jeg har sett med blind på. Jeg er veldig spent på resultatet. 

Nå begynner jeg å nærme meg den litt kjekkere delen i evighetsprosjektet. Fan art på 50 x 70 cm ark, en avarell.

Jeg liker å arbeide med kontraster, få ting til å poppe litt mer opp. Nå har jeg gjort mye på sverdet. Når jeg er helt sikker på at hele maleriet er ferdig, skal jeg gå over med skalpell og skrape fram tynne, hvite striper enkelte steder på sverdet . Det er skummelt, men gir mye bedre enn å legge på hvit akrylmaling. Jeg synes akrylmalingen har en tendens til å se unaturlig ut, når det blir gjort på en akvarell.

Slik ser han ut akkurat nå. Gjort mer på sverdet og hårsveisen. Planen var å gjøre en del mer i dag, men plutselig var strømmen borte i flere timer, og da forsvant arbeidslyset. Får male mer en annen dag.

For et par år siden ble jeg via Facebook kontaktet av et kunstmuseum i et annet land om at jeg var invitert til å donere et kunstverk. Dette var et museum i oppstartsfasen, som skulle vise europeisk kunst i mange ulike og unike stiler. Når jeg får slike henvendelser slår skepsisen inn for fullt. Da sjekker jeg alltid om det er et sted som eksisterer i virkeligheten, og det gjorde dette. 

Prosessen for å få lov til å donere et kunstverk var slik: Først måtte jeg sende et bilde av kunstverket som skulle doneres. Så skulle det gjennom en godkjenningsprosess. Hvis det gikk bra, fikk det sammen med andres donerte kunstverk permanent plass i museet. I tillegg skulle det bli utgitt en bok med oversikt over verkene, og alle skulle få omtale på museets nettside. Dette ville koste meg 257 euro (2455,58 norske kroner i dette nu).

Det ble og opplyst at denne prisen gjaldt kun for de første 100 verkene som ble godkjent, senere ville avgiften stige. Diplom og en statuett som bevis skulle jeg og få.

Jeg takket nei. 

I en periode var det en del fakegallerier som kontaktet meg via meldinger på Facebook, i håp om at jeg var desperat etter å bli sett. Henvendelsene gikk ut på at jeg skulle få stille ut i fantastiske lokaler mot en avgift. Et sted forlangte 1000 euro. Kvalitet var ikke så nøye, bare jeg hadde penger. Det var en lett sak å finne ut at disse ikke eksisterte i virkeligheten. De var bare ute etter å lure penger fra håpefulle kunstnere. På moro lagret jeg noen av av disse henvendelsene, også den jeg fikk fra museet.

For ikke lenge siden fikk jeg en ny  henvendelse fra samme sted, med lignende ordlyd. I tillegg var det en inngående forklaring på hvorfor det måtte være en avgift for å donere bort et kunstverk til museet. Det kostet så mye å lage bok, og ha et nettsted der kunstnerne ble presentert. Uten avgiften kunne ikke disse tingene gjøres.  Og ja... prisen for deltakelse for de som ikke slo til med en gang var steget, slik som det ble lovet i forrige henvendelse... med hele 1 euro, til 258 euro!

I tillegg ble det påstått at en kunstner som har et kunstverk i et museum er mer interessant en ikke har noe slikt å skilte med. Det er jeg jammen ikke så sikker på.  Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at mine verker er ikke så flotte og unike, og kritisk sans nok til å mistenke at terskelen for å bli godkjent av akkurat dette museet er kun å betale, mer skal det ikke til. Mer interessant blir jeg heller ikke, bare et kunstverk og  rundt 2.500 kroner fattigere, det er det eneste som skjer.

Jeg takket nei nok en gang, og gav beskjed om at jeg ikke ønsket flere slike henvendelser.

Jeg ser ute i kunstverdenen av mange bruker giclee for å mangfoldiggjøre et kunstverk.  

Giclee er utskrift av høy kvalitet der varigheten er minst 100 år. Utskriften begås på valgfri flate, ofte ark. Dersom utskriftsgrunnlaget ,en skannet eller avfotografert fil av kunstverket, er veldig god, kan det være vanskelig å se om dette er en original eller en utskrift. Løsningen på dette er at kunstneren skriver teknikk, antall utskrifter og signerer nederst på kunstverket, som ofte er omgitt av en hvit kant. 

Litt mer om teknikken finner du her: http://www.digitalartist.no/digitalartist/giclee_trykk.htm

Litt diskusjon om teknikken er det. Og ikke alle er like begeistret. Med nye ting blir det nye problemstillinger. Her er litt om dette: https://www.klassekampen.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20180830/ARTICLE/180839997&template=printart

Kunstverk som blir begått digitalt skrives og ofte ut som giclee. Og disse blir sett på av mange som selvstendige kunstverk på samme måte som et konvensjonelt trykk. Og nummerert og signert på samme måte. Mens kunstverk som kun er avfotografert (f.eks et maleri) eller skannet, og det blir ikke gjort noe annet enn å fjerne signaturen, blir ikke sett på som noe annet enn en utskrift eller høykvalitets kunstplakat. Altså ikke et selvstendig kunstverk. Det har vært mange diskusjoner om dette. Det er meninger om at disse utskriftene ikke må nummereres og signeres fordi de ikke kan defineres som trykk. Men da må det bli ganske umulig å finne ut av hva som er original og hva som er utskrift.

Fordelen er at kunstneren kan selge en giclee til en billigere penge enn originalen. Dermed blir det mulig å nå flere kjøpere som i utgangspunktet ikke har råd til originalen.  Kunstneren når flere og tjener penger som h*n ellers ikke hadde gjort. Det er en smule dyrt å få slike utskrifter, men de er god kvalitet.

Jeg ser og at det selges en del bokillustrasjoner som giclee. Og det gir illustratøren en mulighet til en ekstrainntekt.

Opplagstørrelsen varierer veldig. Fra kun 15 eksemplarer, og oppover. Så at noen har opplag på 250 og kaller det for begrenset. Dette ser jeg og i ulike former konvensjonell trykk. Det er vel slik at verdien av et kunstverk/trykk synker proporsjonalt med antall eksemplarer det finnes av det. 

Den som selger giclee plikter å gi kjøper beskjed om det ikke er et originalt kunstverk som selges, at det finnes et visst antall eksemplarer. Og jeg ser at enkelte gicleer er rett og slett overpriset på enkelte gallerier. Det er urimelig at en giclee som det finnes over 200 stk av skal koste tusenvis av kroner.

Jeg har grublet og tenkt over om jeg skal bestille et giclee av dette maleriet. Det heter "Når livet ikke er helt konge, hadde det vært fint med et fjell." Det  var flere som ble interessert da jeg la det ut på nettet.. Jeg fikk for noen uker siden en mulighet å få ta en professionell skanning hos fotografen av  maleriet. Det kostet ikke allverden, og kvaliteten ble kjempegod. Nå er alt klart hvis jeg vil bestille gicleeutskrifter.

Så nå grubler jeg, og er veldig usikker på om jeg skal gjøre dette eller ei.

Jeg har holdt på med litt forskjellig for tiden, så dette maleriet til min sønn har måttet vente litt. Men nå er jeg i gang igjen.

Jeg har endret litt på fargetonene og arbeidet med kontrastene. Snart skal jeg begynne på sverdet. Det gruer jeg meg litt til, for der er det noen runer og motiv på sverdbladet som jeg må få til best mulig, ellers ser det ikke bra ut. Det arbeidet bør jeg gjøre når jeg føler meg våken og opplagt. 

Slik ser han ut akkurat nå. Det er en akvarell på 50 x 70 cm ark. 

Om prosessen fra starten finner du i dette innlegget: http://grethenordskogart.blogg.no/1537514213_fan_art_the_witcher.html

Blodbeger ( Rhodochiton atrosanguineus)

Jeg oppdaget denne vakre planten på salg på sensommeren 2017. Den blomstret langt ut på vinteren, til det ble frost.

Planten er flerårig, men tåler ikke de norske vintrene, så den må overvintres hvis du ikke vil så frø. For meg er ikke overvintring noe alternativ, for jeg glemmer å gi slike blomster vann.

Planten som jeg kjøpte på salg fikk store mengder med frø.  Jeg gav bort mange frøkapsler og sådde en del selv.  Jeg fikk overraskende mange planter, og gav bort til alle som ville ha.  Det begynte å komme frøkapsler i august, men det tar tid før de er klare til å høstes.

Såing av blodbeger.                                                                                                                

Så dem i januar, la frøene ligge oppå molden og hold den fuktig. Dekk gjerne med plast, men husk å lufte litt.

Jeg satte mine i et sørvendt vindu, brukte ikke noe ekstralys, og det gikk veldig fint.  Frøene spirer veldig ujevnt, noen etter en ukes tid, mens andre spirte etter en måned. Jeg oppdaget det fordi jeg brukte om igjen såjorden til andre frø etter at jeg puttet stiklingene i større potter.

Når spirene er lange, er det mange som kniper av toppene. Hvor viktig det er, vet jeg ikke. Ved neste såing skal jeg knipe toppen av noen, men ikke alle. Sett toppene som er knepet av i et gjennomsiktig glass med vann,  så vil de få røtter etter en tid og vips så har du flere planter.

Som små planter er blodbegrene veldig sarte. De vil ikke ha gjødsel, for mye sol eller vind før de er blitt ganske store.  Etter at de har blitt store tåler de mye mer. Blodbeger er en klatreplante, men passer og fint i en ampel. Gi dem en stor potte for de blir veldig store når de først har begynt å vokse. Settes ut når faren for frost er over. Eller vente litt mer, så vokser de raskere.

For å blomstre må de ha sol, men vil og ha en liten pause fra den, er min erfaring. Blomstene begynner som bittesmå mørkerosa klokker.

Etterhvert  blir klokkene større og det vokser fram en lang lilla tut midt inni klokken.  Etterhvert faller den mørkelilla delen av.

Når det har gått en tid, kommer det små runde frøkapsler som til slutt blir så store at de nesten fyller klokken.

Når frøkapselen er blitt tørr og papiraktig, og det rasler inni den, er frøene klare til å høstes.  Stikk hull på kapselen, og det vil falle ut frø.

I skrivende stund, oktober, har jeg noen modne frøkaplser, mens jeg må vente litt til før jeg kan høste resten. Jeg håper at jeg får til denne planten neste år også.

I sommer fikk jeg et illustrasjonsoppdrag til en herlig barnebok. Det var nytt for meg, og en fin opplevelse.

Nå er boken endelig ferdig og jeg er veldig fornøyd. Forfatteren var innom atelieret i dag for å vise resultatet etter å ha hentet bøkene hos Bring. 

Og jeg fikk meg et signert eksemplar.

Forfatter er Helge Hammersland. Han er fra Stord og har skrevet flere bøker.

Her er linken til Facebooksiden hans: https://www.facebook.com/Musikkisal/

Jeg lager ofte vakre og vene damer i keramikk, Derfor er det veldig gøy å lage noe dritstygt, som denne eggeseparatoren. Meningen med denne er å skille eggeplommen fra hviten.

Egget knuses og has forsiktig oppi koppen. (her i dette tilfellet, kattens kropp). Og så er det bare til å tømme eggehviten over i en annen skål mens plommen blir igjen.

Produkttesting må til. Her utprøves eggehviteseparatoren, som er egenmekka, av keramikk.

Den virket ikke helt optimalt, større nesehull må til, en annen gang.

Men ballene er store nok, det skal den ha. Jeg er en barnslig sjel og hadde det veldig morsomt når jeg laget denne. Hadde det ikke mindre morsomt av å ta bilder av den i bruk. Det finnes utallige varianter av eggehviteseparatorer på nettet. 

Jeg sluttet på evighetskurset i keramikk til sommeren som var. Jeg vært igjen en gang på høsten for å glasere ting som jeg ikke ble ferdig med før sommerferien. Det har vært gøy å lærerikt og gå på kurset, men nå var det på tide å slutte. 

Jeg var nylig og hentet nesten helt siste fangst fra kurset. Har en stor skål til som skal ha glasurbrann. Når den er ferdig, har jeg ingenting igjen. Det føles litt vemodig.

Tingene som er fedige, ble jeg strålende fornøyd med. Glasurene oppførte seg fint, og ble bedre enn jeg trodde. Dette er steingodskeramikk. Den er brent en gang på 960 grader, og så 1250 grader på glasurbrann.

Skålen til venstre er ca 15 cm høy, og jeg har brukt en ballong som støtte under utformingen.     Skålen til høyre er 13 x 6 cm.

Skålen til venstre 13 x 6 cm                                                                 Skålen til høyre er 9 x 14 cm

Lysgudinner...38 cm lange.

Et øre til å henge på veggen. Jeg elsker å lage slike. I ettertid ser jeg at å lage ører på denne måten gjøres på en del kunstskoler som underviser i skulptur. Jeg fikk lyst til å laget slikt da jeg så et bilde av et øre som var en del av en murvegg.

Pusen som har en snodig fasong er en eggehviteseparator. Den skal være stygg og det ser enda verre ut når den er i bruk.

Jeg har tatt bilder av produkttestingen i et eget innlegg.

Som tideligere nevt har jeg fått egen ovn, men ennå ikke fått lagt inn en ekstra kurs til rommet der den skal være. Og hvis det blir i dyreste laget, får jeg brent mine nåværende keramikkprosjekter hos ei snill venninne.

Jeg arbeider for tiden med å få fylt opp en ovn med keramikk. Det er mulig jeg får lagt inn strøm til min egen ovn, men tør ikke å bestille det før jeg vet sånn ca hva det koster. Hvis det skulle bli for dyrt, har jeg ei snill venninne jeg kan få brenne hos.  

Det tar litt tid å lage disse skulpturene, men det gjør ingenting, for det er lenge siden jeg har laget noe som jeg synes er så gøy. Det er en del venting, når detaljarbeid skal gjøres, som fingrer og tær, må leiren være litt tørrere og fastere i fisken, slik at jeg ikke drar skulpturen ut av fasong. 

Jeg har tenkt lenge på å lage disse flaggermusene, og utseendet er min egen ide. Utgangspuktet var å ha et vanlig flaggermushode, men kom fram til at det ville se mer uttykksfyllt ut med menneskelignende hoder og hender

Skulpturene må formes formes, og de må holes ut. Ansiktene er det som tar mest tid på skulpturene. Tiden flyr mens jeg holder på. Jeg synes alltis at en skulptur ser helt forferdelig under starten, men vet og at det vil ordne seg etterhvert. Hvis ikke skulpurene holes ut sprekker  de under tørking, fordi det som er innerst tørker sist mens det ytterste laget tørkes først. Når ting tørker, krymper de. Jeg starter med hodene og overkroppene, som holes ut.

Jeg synes det blir så mange morsomme bilder av prosessen. I tillegg synes jeg flaggermusene er ganske fotogene.

Her er de nesten ferdig utformet, skal bare fikse litt på tærne deres. Planen er at de skal henge oppned, slik som sovende flaggermus gjør.

Ellers, under tørking kan det vær lurt å dekke til de tynneste delene slik at de ikke tørker for fort. Og det blir jo morsomme bilder av.  Her er det ørene som jeg ikke vil skal tørke for fort.

Litt pedicure må til også.

Og plutselig var det 7 flaggermus, og flere skal det bli.

Nå skal de tørke helt før brenning. Og de ligger veldig godt på magen.

Jeg delte bildene av flaggermusene i en keramikkgruppe på Facebook der det er veldig mange medlemmer fra USA. Responsen var overveldende, kjempebegeistring, kanskje fordi Halloween er en stor tradisjon der. 

Planen er alufoil/saggar firing akkurat nå. Men det kan kanskje endre seg underveis.

Her finner du litt om alufoil/saggar firing: 

http://grethenordskogart.blogg.no/1529522761_alufoilsaggarfiring__brenneteknikk_i_keramikk.html

Min sønn liker å game, The Witcher er noe av det han liker. Han kunne tenke seg et maleri av ham til å ha på i leiligheten der han bor.

Så vi fant hvilken versjon han ville ha, og skrev det ut i A4-format. Hvem som har begått bildet, fant vi ikke ut av.  Dette ser jeg kun på som en utfording, og det er ikke noe jeg skal tjene penger på. En utfordring ble det. Motivet skulle forstørres til et 50 x 70 cm, og jeg bruker akvarellmaling.

Jeg brukte laaaang tid på skissen, fordi jeg ville ha et bra grunnlag. Jeg tegnet på eget ark, gråpapir, for det var stort nok. Da jeg var fornøyd med skissen, la jeg cellofanpapir og tegnet med tusj, og "hentet"det jeg ville beholde av skissen. Når tusjen var tørr, limte jeg skissen, med rammetape, på cellofanpapiret på baksiden av akvarellarket jeg skulle male på. Så la jeg arket på en hjemmelaget lysboks og overførte tegningen med blyant. Jeg gjør det på den måten fordi jeg griser mye når jeg tegner, og gjør mange forandringer underveis, og hadde sikkert ødelagt akvarellarket hvis jeg hadde tegnet diretkte på arket. Dessuten har jeg skissen hvis jeg skulle gjøre feil og måtte male på nytt igjen. Her er skissene, med en forsiktig malestart på det til høyre, ser litt rart ut akkurat nå.

Litt undermaling, ser veldig rødsprengt ut på bildet til venstre. Akvarell er nesten som glass, alle fargelag viser, hvis det brukes transparent maling.

Bilde til høyre: lagt til flere detaljer, og et lag med grått over huden

Bilde til venstre: undermaling pågår. Bilde til høyre: jobber med ringbrynjen, detaljene med svart. Det tar veldig lang tid.

Det tar veldig lang tid, men det er spennende å arbeide med noe som jeg vanligvis ikke gjør. I tillegg har jeg lært mye. Når jeg blir ferdig, vet jeg ikke, for det er mye deltaljarbeid igjen. Min sønn er veldig fornøyd og gleder seg til maleriet er ferdig.

Min mormor hadde, som mange andre, en reproduksjon av Fiskeren, et maleri av Harry Haerendel, hengende på veggen.

Haerendel var en tysk maler som ble født i 1896, og døde i 1991. Det mest kjente av hans malerier i Norge er nok fiskeren, som ble malt i rundt 1920. Det er forresten et oljemaleri.

Mannen på maleriet er Dorus Rijkers, fra nedeland. Han hadde livredning til sjøs som yrke, og han reddet mange. Han var en populær mann. Da han døde i  1928, 81 år gammel, møtte flere tusen mennesker opp i begravelsen hans.

Det finnes utallige variasjoner, i ulike teknikker av maleriet fiskeren.

Jeg har laget to, og det var både morsomt  og lærerikt. Det er akvareller på 31 x 42 cm ark. Maleriet til venstre er laget med kun en farge.

Jeg synes at det er litt morsomt at jeg skal blogge om hage. Den er ikke noe pen og velholdt. Jeg klipper plenen luker litt og er med å rydde vekk greiner når gubben har klippet buskaset, som det er veldig mye av. Jeg elsker trær, men er dritlei av å rydde vekk greiner. 

Jeg er veldig glad i å så frø,, og det er alltid like spennende å se hvor lenge ting overlever. Og det jeg sår havner i hagen, så derfor har jeg fått et emne som heter hage i bloggen min. 

For et par år siden sådde jeg pionvalmuer. De skal være omtrent slik som dette:

Men slik ble det ikke. Her er hva jeg fikk:

Det var like spennende å se hva som sprang ut, om det ble noe som lignet bilde på frøposen. Syntes det var veldig morsomt, for så og si ingenting var likt . Eventyrblanding kaller jeg dette. Jeg fikk masse frø fra disse blomstene, som jeg glemte å så dette året. Men det skal visst gå an å så dem selv om de er mer enn ett år gamle. Får håpe jeg husker det til sommeren.

Nå er det kun en illustrasjon igjen å lage til barneboken, tror jeg.

Jeg fikk i utgangspunktet i oppdrag å lage i tillegg til framside og bakside, 10 illustrasjoner etter ønsket tema av forfatteren. Jeg har begynt med starten og levert de ferdige arbeidene fortløpende. Manuset har vært klart, og forfatteren har redigert inn illustrasjonene.  I etterkant har det blitt bestilt 5 til. Så det blir spennende å se om det er nok.

Som tideligere nevnt, er det akvareller med tysj. De er blitt redigert digitalt for å passe til boken og rette på ting som jeg synes trenger å endres. Jeg gav et sint tre gulere øyne, slik at treet så skumlere ut. Jeg måtte og redigere inn et par stolbein på som jeg hadde glemt å lage på en annen illustrasjon.  Da kopierte jeg de stolbeinene jeg hadde husket å lage, og tilpasset dem til illustrasjonen.  De manglende stolbeinene oppdaget jeg etter en dags pause fra arbeidet. Det er så lett å se seg blind på ting. Før pausen så jeg at noe var galt, men klarte ikke å finne ut av hva.

Det har vært gøy og lærerikt, og jeg gjør det gjerne igjen, etter en stund. For nå lengter jeg etter å arbeide med leire.

Her er et hulter til bulterbilde av de begåtte illustrasjonene. Jeg gleder meg til å se boken når den er ferdig.

Nå er det en stund siden jeg har blogget. Det er rart at det er så vanskelig å komme igang etter en lang pause.

Jeg har fått et illustrasjonsoppdrag til en barnebok for et lite forlag. Måtte tenke meg om, sånn bittelitt, for dette minnet meg vagt om bestilling, noe som jeg for min egen sjelero har besluttet å ikke gjøre. Har skrevet om hvorfor her: http://grethenordskogart.blogg.no/1520897885__lage_kunst_p_bestilling.html .  Så jeg endte med å si ja fordi dette har jeg ikke gjort før.

Egentlig var det en annen som ble spurt først, men hun hadde ikke tid. Og hun var så snill å anbefale meg. Etter et møte og vising av ulike arbeider, fikk jeg oppdraget.

Så nå er prosjekt lage illustrasjoner i gang. Hvordan bokforfatter ønsker illustrasjonene er avklart etter en tilbakemelding, tror jeg i allefall. 

Det går i små tegninger med tusj, akvarell og fargeblyanter. Tilslutt tilpasser jeg størrelse og bakgrunn i et redigeringsprogram på PC før restultatet blir sendt avgårde på mail. Forside, bakside, pluss 10 illustrasjoner inne i boken er det jeg skal begå. I begynnelsen følte jeg meg litt stressa, men nå er litt over halvparten klart. Noe er på vent til en siste gjennomgang for å være heeeelt sikker på at alt er greit.

Jeg har funnet ut at det kan være lurt å la det ferdige resultatet vente en dag før jeg sender det. For da oppdager jeg  lettere feil etter en liten pause fra tegningen, så fort gjort å se seg blind. En ren PC-skjerm kan og være greit å ha. Jeg satt og prøvde å redigere bort ei stripe som jeg trodde var på tegningen, men viste seg å være skitt på på skjermen.

Akkurat nå tar jeg bilder av tegningene før jeg redigerer dem. Heldigvis er det sommer og greit lys ennå. Jeg har for dårlig skanner, en bedre er på ønskelisten. Jeg og har lyst til å få laget bilder til giclee av noen av mine malerier, 

Her er noen delvise bilder av noen av illustrasjonene før redigering.

Illustrasjonene blir litt endret etter redigering, av og til har jeg lagt til eller fjernet ting som jeg ikke er fornøyd med. Jeg er veldig begeistret for den muligheten, samtidig som jeg må passe på at jeg ikke sitter hele dagen og fikser på ting som egentlig ikke trenger det.

Men uansett, prosjektet er en fin erfaring og jeg gleder meg til å se boken når den er ferdig.

For tiden holder jeg på med å lage ting som skal brennes i en teknikk som heter alufoil/saggarfiring. Har ikke peiling på hva det heter på norsk. Men jeg er hekta, for her er det så mye som kan testes ut. Jeg lærte om teknikken gjennom en facebookgruppe.  

Det du trenger er råbrent keramikk i steingodsleire, altså keramikk som er brent en gang på 1.000 Celsius i keramikkovn. Jeg har brukt leire som taler rakubrenning og tykk aluminiumsfolie til å pakke inn i. Ellers en grop eller tønne, eller vedovn til å fyre opp i.  Jeg bor på byggefelt så utebrenning er ikke så aktuelt. Hvis du fyrer i grop, er det ikke så viktig med aluminiumfolie, jeg har testet i vedovn, og vil fortsatt gjøre det. Man trenger ved, sagmugg til å brenne, og ting som setter farge på keramikken. Og det er mye rart som kan brukes, kuskit, tare, salt, kaffegrut, oksider, kobbertråd, stålull, mulighetene er uendelige.

Legger ved to linker som gir en god beskrivelse av teknikken og hva som gir farge her: http://judynelsonmoore.com/wp-content/uploads/FumeFiringHandout.pdf 

og her: http://www.kenturnerpottery.com/aluminum_foil_saggar_firing.htm

Jeg la skulpturen på folien, tilsatte ting som skulle gi farge. Det var jern og koboltoksid, salt, kaffe, løk og eggeskall, rødbetejuice og kobbertåd. Og pakket den i 3 lag med folie. Jeg fyrte opp ovnen, plasserte skulpturen der, lot den ligge over natten i ovnen. Det er ikke sikkert det er nødvendig å la den ligge så lenge, folk skriver litt forskjellig

Her er en bildeserie av et par skulpturer, helt fra begynnelsen og fram til de er ferdige.

Leire under utforming.

Enda mer utforming, ikke helt ferdig

Ferdig utformet, nå skal de tørke før råbrann, første brenning. Har problemer med halsen på damen til venstre, får ikke til å ordne det, den bare knekker

Råbrent.

Har tatt på jern, mangan og koboltoksid.

Så på med løk, eggeskall, løk, kaffe, salt og kobberttråd, før hun pakkes inn i trelag med folie og legges inn i ovnen.

Ferdig resultat, og jeg ble hekta.  Damen til venstre fikk en kintsugi-reperasjon. Denne måten å reparere på er beskrevet i mitt forrige blogginnlegg. 

#keramikk #skulptur #leire #kunst #råbrann #veggskulptur #kunst

Jeg har en tendens til å bli superglad når jeg oppdager nye teknikker i kunstverdenen. Jeg elsker nemlig å lære nye ting. Og akkurat nå er en av mine noenlunde nyoppdagelser teknikken kintsugi.

Kintsugi er en japansk metode å reparere porselen -eller keramikkgjenstander  på en måte som gjør dem spesielle og vakre. Metoden går ut på å lime sammen de ødelagte delene ved hjelp av lakk, og så drysse metallpulver på lakken. Når lakken var tørket, ble metallpulveret som var til overs børstet bort. I disse moderne tider er det mange som bruker tokomponent epoxy-lim i stedet for lakk, mens metallpulver er fortsatt i bruk.

Jeg har utført slike reperasjoner på vanlig keramikk og rakubrent keramikk. Noen av de reparerte gjenstandene er slike som jeg har knust med vilje fordi jeg ville gi dem et nytt uttrykk. Jeg bruker metallpulver både på framsiden og baksiden av gjenstanden fordi jeg ønsker at det skal bli fint .

Så jeg har reparert og følt meg superglad når jeg finner knuste gjenstander, for jeg har en tendens til å pakke bort slike og glemme dem. Og jeg  deler gjerne min glede over disse med andre, men det er ikke alle som er like mottagelige. Men sånn er det bare. Heldigvis finnes det facebook-grupper som er befolket med slike som meg, og det er fint å ha noen som forstår meg.

Jeg var innom et galleri med noen gjenstander i keramikk, med kintsugireperasjon og uten, for å se om de ville ta noe inn for kommisjonssalg. Etter et par dagers betenkningstid ble det negativt svar. Jeg så også på gallerieier at det var en smule skepsis mot denne reperasjonen, men de uten reperasjon falt tydeligvis heller ikke i smak. Det moret meg litt når det gjelder reperasjonen fordi, stripen med tokomponent epoxilim er i følge andre kintsugireperatører antagelig den sterkeste delen på hele keramikkgjenstandene.

Jeg har en dame i steingodskeramikk med kintsugireperasjon hengende ute på en vegg.  Hun har hengt i hele fjor sommer, med sol, dårlig vær og regn og vind rett på. Hun har og i år fått en del vær på seg, blant annet i nesten-stormen som var på besøk for en ukes tid siden. Jeg ser ingen endringer på keramikken eller reperasjonen. 

Her er noen bilder som viser kintsugi prosessen.

Liming pågår på baksiden før metallpulverer tatt på.

Liming på baksiden ferdig.

Venter på at lim påført metallpulver skal tørke.

Ferdig resultat. Den til venstre er rakubrent keramikk, mens den andre er steingods, med røykbrann. Den til venstre forulykket under transport etter et galleribesøk. Den andre glapp jeg taket på da den skulle inni keramikkovnen.

En annen rakubrent skulptur under reperasjon. Denne forulykket undertransport. Venter på at limen skal tørke.

Ferdig reperasjon på framsiden.

Ferdig reperasjon på baksiden.

#kunst #keramikk #skulptur #kintsugi #raku

Etter at jeg oppdaget denne måten å reparere keramikk på blir jeg nesten glad hvis ting skulle bli ødelagt. 

Jeg lager veggskulpturer i keramikk. Det er ofte damer som har øynene igjen. Størrelsen på dem er rundt 33 - 40 cm, som er veldig greit ,for da går det an å få dem inn i keramikkovnen, slik at de blir brent.  Tørr og ubrent keramikk tåler ingenting, og går ikke an å selge.

For at damene skal ha hodestørrelse som passer med kroppen, er hodene rundt 5 cm, fra hake til topp, selve ansiktet er ca 4,5 cm.  For å si det slik: øyne, nese og munn er ikke akkurat av største sorten. Jeg må hente fram fra dypet et lass med tålmodighet for å få plassert disse små delene.  Det tar tid, og skal ikke mye feilmontering før damen plutselig ser ut som et rabiat monster i stedet for en person i fullstendig harmoni med sitt indre liv eller noe sånt. 

Selv om om de fleste ser at ansiktene på damene jeg lager ikke er store, synes noen personer at skulpturene må ha øynene åpne. Og noen lurer på hvorfor så mange av damene har øynene lukket.

Så nå skal jeg forklare hvorfor jeg ikke lager åpne øyne på skulpturer med ansikter av den størrelsen. 

Bilde nr. 1: Her ser dere en veggdame i keramikk, hun er 39 cm lang

Bilde nr. 2: Her er en arbeidstegning med målene på veggdamens ansikt og ymse deler som normalt befinner seg der. Jeg har tatt meg litt friheter med håret og gitt damen en bad hairday.  Hvis dere skrur brillene inn på skarpt, ser dere at de lukkede øynene er 0,9 cm brede. Det vil si at med åpne øyne bli området inni enda mindre, for rundt er det øyelokk. Iris og pupiller blir bittesmå.

Bilde nr. 3 : Her er jeg som prøver å lage bittesmå åpne øyne på en skulptur. Det tar tid, for jeg vil at øynene skal se ordentlige ut, og det er j... drittarbeid. Jeg haaater det! Tid er penger, og jeg er rimelig sikker på ingen gidder å betale ekstra for en skulptur med åpne øyne. Det finnes nemlig grenser for sur og gretten en skal bli for noen små øyne. Jeg skulle ønske alle som stilte spørsmål om åpne øyne, ble satt til å lage noen selv.

Så for min og omgivelsenes sjelefred lager jeg lukkede øyne på skulpturer med små ansikter. Dessuten er jeg redd for å ansiktet mitt skal bli slik som på tegningen for alltid. 

Jeg har en Facebookside der det går an å opprette butikk for salg av kunsten min.

Når jeg prøver å legge inn skulpturen til venstre inn i butikken får jeg følgende melding: Det ser ut til at vi ikke godkjente varen din fordi vi ikke tillater salg av varer eller tjenester for voksne (f.eks. seksuelt stimulerende varer, voksenfilmer). Så den ble blankt avvist. Har sendt mange meldinger der jeg har klaget, og likevel er den avvist. Mens den til høyre var det ingen problemer med, forstå det den som kan.

Jeg forstår ingenting. Det er forresten 16 cm høye håndlagede skulpturer (ikke brukt form) i keramikk med ved/aluminiumsavslutning. Og begge er til salgs, selv om jeg kun får plassert den ene i butikken min. Facebook er merkelig av og til. Sånn går nå dagene.

Når ordet bestilling blir brukt om kunst som jeg skal begå, er det noe merkelig som skjer. Det er akkurat som om hendene mine blir skrudd på feil, og ting som jeg ellers ikke har noen som helst problemer med å få til, blir utrolig vanskelig med en gang b-ordet dukker opp.

I tillegg bekymrer jeg meg, for det må jo bli perfekt, slik at det er håp for at kunden blir fornøyd med resultatet.  Helt sikker blir jeg aldri, og jeg ser alltid noe som kan bli bedre, uansett hva jeg lager.

På toppen av det hele er lysten til å lage det som er bestilt forsvunnet totalt .  Og hvis jeg skulle være så syndig å arbeide bittelitt med noe annet, får jeg fryktelig dårlig samvittighet. Det fordi jeg vet at kunden venter i spenning på resultatet.

Kreativiteten forsvinner rett og slett. I lang tid trodde jeg at dette var et nybegynnerproblem, men ser og at det er flere kjente som sliter med det samme.  Selv om jeg ikke lenger kan kalles nybegynner, sliter jeg fortsatt med å lage ting på bestilling.

Kommunikasjon er ikke enkelt, heller. Uansett hvor tydelig jeg tror jeg har vært under prosessen med å forstå akkurat hva kunden bestiller, er det alltid noe som kan mistolkes likevel. 

Jeg har sluttet med å lage kunst på forespørsel. For det ble så mye ekstra bekymringer og jeg ble veldig sliten.

 Men for en tid siden hadde jeg en glipp  og tok i mot en bestilling, må nok ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Så nå bekymrer jeg meg igjen, men etterpå er jeg fri. Deretter gjelder det kun "Hva du ser, er hva du får".

Og hvis jeg er på nippet til å akseptere en bestilling, får jeg lese dette skriveriet og forhåpentligvis ta til vett.

All ære til de som klarer å ta imot bestillinger uten å bekymre seg!

Etter ymse erfaringer med gallerier, selger jeg og kunst via sosiale medier og Finn. Noen få gallerier har jeg kontakt med, ivrigheten med å stille ut hos gallerier som jeg ikke kjenner veldig godt til har avtatt proporsjonalt med erfaringene jeg har fått. Det er ingen grunn til å føle skam når det gjelder å selge utenom gallerier, mange gjør det. På Finn ser jeg til og med kunst i høy prisklasse for salg, lagt ut av kunstneren selv.

Hver gang jeg er så syndig å betegne mine begåtte ting for kunst når jeg legger ut annonser hos Finn popper denne opp: "Når kunstverk omsettes for over 2.000 kr påløper lovpålagt kunstavgift på 5 %. Selger er ansvarlig for innkreving og rapportering. Mer informasjon om avgiften finner du på www.kunstavgiften.no."

Hver eneste gang, alltid kommer det skriveriet opp. Etter hvert har jeg lagt ut en del annonser med kunst for salg, så denne kan ikke unngås , jeg ser det, og forstått innholdet har jeg til og med gjort. Så jeg vet veldig godt om de forb... 5% som det tytes om, som de skal ha, til og med fra sånne uutdannede slabbedasker som meg. 

En dag la jeg ut en annonse på Finn, en skulptur for salg. Som vanlig poppet infoen om de 5 prosentene i kunstavgift opp.

En dag og to senere fikk jeg en melding på annonsen. Men ikke fra en potensiell kjøper, som jeg trodde, men fra Bildende kunstneres hjelpefond.

"Vi registrerer at du annonserer kunstverk for salg på Finn.no, og vi vil derfor minne deg om at det skal betales 5 % avgift av salgssummen når denne er over kr. 2 000. Grunnlaget for avgiften er kunstavgiftsloven og åndsverkloven § 38c om følgerettsvederlag. " Og så videre...

Jeg kjente jeg ble en smule irritert, rett og slett, samtidig som jeg følte meg overvåket. Sitter det virkelig et menneske i kjøtt og blod og sender ut dette skrivet hver gang  kunstannonser på Finn overskrider 2000 kroner? Jeg forstår ikke nødvendigheten av denne meldingen, for de 5 prosentene blir som tideligere nevnt, opplyst om hver ENESTE gang en annonse for salg av kunst legges ut.

Så jeg svarte på meldingen, takket for opplysningene og skrev at dette visste jeg fra før. Og så delte jeg noen av mine erfaringer fra enkelte gallerier, og avsluttet med at det var mye fredeligere å selge på Finn for da hadde jeg full kontroll, og slapp å bruke tid på ergrelser. 

Da jeg noen dager senere la ut en ny annonse på Finn på kunst over 2.000 kroner for salg, fikk jeg ikke noen melding fra Bildende kunstneres Forbund.

Kunst som selges offentlig og ses på som et originalt og selvstendig kunstverk, uansett om om det er begått av en amatør eller proff, utløser kunstavgift dersom beløpet overstiger kr. 2.000,-. Og Finn ses på som offentlig. 

Jeg kjenner jeg blir litt trøtt i øynene av alle disse opp-pumpa trenekroppene og unaturlige botox og restylanetrynene som popper opp i massevis.

Så nå slenger jeg ut noe jeg også. Enjoy, fastere i fisken enn dette går det ikke an å være. ;-) 

#keramikk# #skulptur# #kropp#

Da jeg endelig bestemte meg for å prøve meg i den store kunstverdenen, trodde jeg at jeg måtte selge gjennom gallerier. Jeg var uerfaren, med liten selvtillit og hadde en smule klossete tilnærming da jeg tok kontakt med en hel haug med gallerier. Det ble  selvfølgelig mange avslag, og noen gadd ikke å svare en gang. Etterhvert innså jeg at det å ikke ha formell utdanning stengte en del dører. Jeg forstår jo det, for galleriene vil være sikre på at det de tar inn er utført av en kunstner som har kunnskap og evne til å lage et kunstverk på en måte som gjør at det er holdbart og kvalitetsmessig utført.

Når ting havner hos et galleri, vil galleriet selvfølgelig ha en prosendel av salget. Prosentdelen pleier å være et sted mellom 30 og 50%.  Det gjelder utstilling eller salg i kommisjon.  I en utstilling får dine kunstverk full oppmerksomhet i en begrenset tidsperiode. I kommisjon er kunstverkene dine plassert sammen med andre sine ting i galleriets butikkdel, og kan være der over lengre tid. Det som er viktig, er å få en tydelig avtale når det gjelder detaljer som pris til deg, hvor mange prosent påslag på prisen det blir, hvor lenge ting skal være der, hva som skjer hvis det er tilsendte ting som ikke er solgt og skal returneres ved slutten av perioden, hva som skjer hvis noe blir ødelagt under perioden. En annen ting som og er viktig å merke seg er åpningstider, og hvor aktivt galleriet er når det gjelder salg og vising av hva de har å tilby. De fleste gallerier har en nettside eller Facebookside, og det er helt gratis for dem å vise hva de har å by på. Det skaper også interesse hos publikum.

Etterhvert hadde jeg utstillinger, og fikk erfaringer, både gode og dårlige.  Det er ikke alltid det nytter å høre med andre utstillere om hvor fornøyde de er med galleriet du har tilbud om å stille ut hos. Jeg opplevde for eksempel et antatt seriøst galleri som tok mer enn de på forhånd avtalte 40% i påslag på prisen, og beholdt de pengene som var mer enn 40% selv når ting ble solgt. De gadd heller ikke å nevne på Facebook og nettsiden sin at det var kommet nye ting i butikken. Nettsiden så forresten sørgelig lite oppdatert ut. På toppen av det hele ble mange av verkene som ble tatt i mot plassert på et lager. Det ble jo ikke noe salg av. Jeg var så heldig at det var dårlig salg, og jeg kunne bruke det som begrunnelse da jeg ville hente tingene mine.  Ellers kan det det å få usolgte ting tilbakesendt etter en utstilling være en utfordring, og det er irriterende å bruke tid på å mase gjentatte ganger.  Heldigvis er det gallerier som er greie å samarbeide med. Etter de erfaringene jeg har gjort, har jeg blitt mer avslappet når det gjelder utstillinger. Jeg vet at jeg, som er en slabbedask uten utdanning blir sett på som en kvise på kunstverdenens rumpe. Og jeg blir ikke nedrent av gallerier som vil stille ut det jeg begår.  Det er godt at det andre måter å nå ut på enn gjennom gallerier, nemlig via sosiale medier. Så det går fint an å nå ut der, til og med til mange flere mennesker enn via et galleri. Det er helt gratis, ingen avtaler som kan misforstås. Jeg synes det er flott å ha mulighet til å selge  gjennom sosiale medier, i tillegg til å ha noen utstillinger i ny og ne. Da har jeg full kontroll på kunstverkene mine, fra produksjon og helt til salg, uten å være avhengige av andre. Det sparer meg for mange ergrelser og jeg slipper å forholde meg til grådige og giddalause gallerier hvis jeg skulle være så uheldig.

Jepp, det er jeg, og det synes er helt greit. Det er fordi jeg har begått noen skulpturer som ble bedre enn jeg trodde..  Det er keramikk, en slags alufolie ved/brenning begått i vedovn. Søk på alufoil saggarfiring  på google for nærmere info. Det er en mulighet som jeg nettopp har oppdaget på grunn av at jeg er medlem i en keramikkgruppe på Facebook. Medlemmene der er hovedsaklig fra USA, og veldig hjelpsomme og kunnskapsrike.

Og nå er jeg hektet på denne nye teknikken. Skulpturen til høyre ble solgt før jeg fikk sukk for meg. Skulpturen ble sendt pr. post og jeg fikk beskjed om at den var kommet hel fram og at mottaker var veldig fornøyd.

Ellers har jeg fått en del spørsmål av pris fra mennesker som ikke vil betale det jeg vil ha. Å lage en skulptur med et ansikt som ser bra ut tar tid, og tid er penger. Utgifter til materiell og bruk av spesialutstyr (ovn og slitasje) er også en ting å ta i betraktning.  I tillegg er dette en original, som det ikke finnes andre akkurat like utgaver av. Folk betaler gladelig for trykk som det ofte finnes rundt et par hundre like av, både som glicee, GDA og konvensjonelle teknikker. Så dette er det ingen logikk i. Sånn er det med kunnskapsløshet. Uansett, så er det fantastisk å oppdage nye og spennende ting innenfor kunstverdenen.

De to skulpturene til venstre er 45 cm, mens de andre er ca. 30 cm

#keramikk# #kunst# #skulptur#

Da har jeg kommet en del lengre på gaven til min sønn. Maleri av en karakter fra Dark Souls, Lord Cinder, med fotoreferanse ( størrelse A4) hentet fra nettet, fant ikke kunstneren. Akvarell på et 50 x 70 cm ark. 

Og nå lurer jeg på om jeg er ferdig. Derfor har jeg hatt en pause fra maleriet i noen dager. Og jeg er fortsatt usikker på om mer skal gjøres.....får bare vente litt til, da.

Sånn ser maleriet ut akkurat nå.

Jeg har en tendes til å bli litt ukristisk når det gjelder salg. Et rasende billig tilbud, og plutselig hadde jeg kjøpt en stol.

Ja... jeg trengte en stol til i atelieret, men fargen da. Stolfargen bar det vakre navnet antikkgrå, til og med beina var grå. Men den så en smule malpassert ut, en klump som stod der og var veldig grå. Så jeg grublet fælt på hva jeg skulle gjøre med den. Skulle jeg male beina rosa? Jeg er ikke så veldig interiørinteressert, og har alvorlige kunnskapshull på den fronten. Så kom jeg på at jeg hadde noen fargerike filltrundinger som jeg kjøpte hos Søstrene Grene for en tid siden.  De sydde jeg fast på ryggen. Rundingene er myke og merkes ikke når noen sitter i stolen. Ellers hadde jeg noen egenproduserte keramikk-knapper som jeg sydde fast på baksiden av ryggen.

Min far hadde en herlig tante som heklet alt mulig rart. Nå lurer jeg på om jeg skal følge i hennes fotspor og hekle noen fargerike leggvarmere til stolen. 

Her er noen bilder av stolen slik som den er akkurat nå. Jeg har kun gjort endringer som igjen kan endres på senere hvis jeg plutselig skulle ombestemme meg.

I 2017 har jeg brukt mye tid på ergre meg over ting som har skjedd i keramikkverdenen. 

Nå kommer klagesangen, skroll ned til bildene hvis ikke du vil lese om alle viderverdighetene, det er til å bli matt av.

Året startet med at jeg hadde en avtale med en person om å kjøpe en brukt keramikkovn om en måneds tid senere når jeg hadde skrapt sammen litt penger. Det gikk fortere enn jeg trodde, og da jeg tok kontakt med personen, hadde hun allerede solgt ovnen til noen andre. Hun hadde ikke tro på at jeg ville klare å få penger.  Hva med å høre om jeg skulle ha ovnen før hun solgte den til en annen.? Jeg ble forbannet og skuffa, og det fikk hun beskjed om.

Ellers fikk jeg låne en ovn på en skole i nærheten, det fungerte fint en stund. Men så trengte den reperasjon og jeg skulle få beskjed når det var gjort.  Ettter mye venting og et par henvendelser uten svar var tålmodigheten min slutt, og jeg hentet den ubrente keramikken som jeg hadde fylt ovnen med, for jeg hadde ikke fått på forhånd beskjed om at den var ødelagt. Personen som pleide å skru på ovnen, sa at keramikken bare kunne bli i ovnen til den var blitt reparert.  Keramikken stod der og ventet i nesten et halvt år.

Jeg går på et evighetskurs i keramikk og brenner keramikk sammen med andre, og har opplevd at ting som andre har laget sprenges under brenning og ødelegger mine ting. Og det er selvfølgelig slikt som er planlagt til utstilling. Ellers pleier kursgjengen å rakubrenne på forsommeren, men i år ble det ingenting av, så nå har jeg glaserte ting som har stått i et halvt år. På toppen av det hele var kursovnen i stykker samtidig som låneovnen. Ingenting av den keramikken som var planlagt til utstilling februar var klar. Heldigvis maler jeg, og hadde andre ting som kunne stilles ut. Endelig ble kursovnen reparert og i orden. Hipp hurra!

Rett før sommeren fikk jeg tak i en annen brukt ovn, men jeg har ikke fått strøm til den ennå. Trenger en ny kurs tilsluttet en 20A sikring og koster penger. Men rom har jeg til den, så nå sparer jeg.

Noen måneder senere kontaktet jeg en dame på finn som skulle selge ovnen sin for en billig penge. Det var en litt større ovn, og hun bodde ikke langt borte.  Vi avtalte tidspunkt da jeg skulle komme. Men så måtte jeg kjøre datteren min til lege for hun var blitt syk. Da jeg villle avtale ny dag, ville damen ikke selge ovnen likevel.  Min vanlige flaks...

Året ble avsluttet med en hjertet-  i- halsenopplevelse da kursholder sa at sikringen var gått under glasurbrenning, og hun var usikker på om ovnen var kommet opp i høy nok temperatur. For der hadde jeg selvfølgelig en engel som en person skulle kjøpe hvis hun likte resultatet. Damen har vært på besøk i atelieret mitt og forklart hvilket utseende engelen skulle ha.  Jeg sa til henne at jeg ikke visste når engelen var ferdig. Det kunne gå lang tid for jeg hadde ikke ovn selv,  Egentlig pleier jeg ikke å ta i mot bestillinger, synes det er greiest med "hva du ser er hva du får". Det så lett med feiltolkninger av hva kunden vil ha. Da kan en risikere at kunden føler seg nødt til å kjøpe noe som ikke er slik h*n så for seg. Eller så kan en risikere å bruke masse tid på noe som kunden ikke kjøper likevel. Å lage engler liker er noe jeg ikke liker.  Vingene blir jeg aldri fornøyd med, synes de blir et fremmedelement, og er ikke særlig interessert i å bruke tid på slikt. Men jeg gjorde et unntak. Jeg tok kontakt med kunden da engelen var ferdig, og fikk beskjed om at hun trodde jeg hadde glemt henne ut. Derfor hadde hun kjøpt en skulptur hos noen andre.

Men her er litt av siste fangst fra siste brenning. Og kommer jeg ikke i orden når det gjelder keramikkverdenen snart, hopper jeg av til maleverdenen, og blir kun der. Det er mye fredeligere og forutsigbart, for der er det jeg som bestemmer prosessen helt fra start til slutt.

Keramikk, steingods 33 cm.

Keramikk, steingods 33 cm.

Keramikk, steingods 34 cm.

Keramikk, steingods 34 cm.

Keramikk, steingods 34 cm.

#kunst#  #keramikk#  #skulptur# #frustrasjon#